Magnet­tomografi (MR)

MR (eng.: magnetic resonance imaging). En magnettomograf består av en meget kraftig magnet, en radiosender, en mottakerspole og en datamaskin. Undersøkelsesmetoden er basert på det faktum at noen atomkjerner er magnetiske, og ved vanlig MR-avbildning utnyttes hydrogenkjernens (protonets) magnetisme. Inne i MR-maskinen blir protonene i kroppen påvirket av den sterke eksterne magneten, og vevet blir magnetisk. Nettomagnetismen i vevet har samme retning som magnetfeltet til den eksterne magneten. Med pasienten inne i maskinen benyttes kortvarige radiobølgesekvenser som i sin tur også påvirker vevsmagnetismen, slik at nettomagnetismen endrer retning ift. hovedmagneten samtidig som den begynner å rotere. Det er dette som er magnetisk resonans (synkron vibrasjon). Når radiosignalet slås av vil vevs­ magnetismen etterhvert rette seg inn etter hovedmagnetfeltet igjen, men mens dette skjer vil den roterende vevsmagnetismen indusere en strøm i mottakerspolen i MR-maskinen. Det er dette som er MR-signalet. Strømmen registreres i datamaskinen, som på en svært kompleks måte prosesserer dataene til et tverrsnittsbilde av det undersøkte området. MR avbilder vevsskiver bestående av volumelementer, voxler, som kan sammenlignes med terninger. Hver voxel er magnetisk, og jo flere protoner det er i en voxel, desto mer magnetisk er den, og jo sterkere signal gir den. Det er dette som er prinsippet for MR-avbildning: magnetismen i hver terning måles og omsettes til gråtone- bilder. Forskjellen i tetthet av protonkjerner i f.eks. organer, blodkar og fettvev som gjør at vi kan få fram et bilde av en kroppsskive.

Intravenøs kontrast kan også brukes ved MR, og den endrer signalstyrken i vevet. MR er uovertruffen ved undersøkelse av hjerne, ledd og bløtvev. MR har også bedre kontrastoppløselighet enn CT og kan derfor skille bedre mellom ulike typer vev, sånn som f.eks. normalt og sykelig vev.

En fordel med MR sammenlignet med CT er at den ikke benytter ioniserende røntgenstråling, noe som er særlig viktig ved gjentatte undersøkelser og under­søkelser av barn og unge voksne. Ulempen med MR er at den krever at pasienten ligger stille under bildeopptaket, og tar noe lengre tid enn CT undersøkelser.